Forsiden Om meg Min største kjærlighet Jentene mine Kontakt meg

Hund betyr ansvar - min historie!

12.10.2013 @ 06:43 i Blogg 0 kommentarer

Det og ha hund er krevende. Det er et stort ansvar, og man må tenke på det før man anskaffer seg en hund. Det og ha hund er noe av det fantastiske jeg har hatt. Hele livet har jeg ikke hatt så mange venner, fordi jeg rett og slett slet mye med selvtillit og følte meg mye utenfor. Derfor var min hverdag på skolen veldig utfordrende, mer enn de fleste kan tenke seg egentlig. Jeg har alltid likt hunder, selv fra jeg var liten. Det har alltid vært en hund i familien, som jeg har fått god kjemi med. Har aldri vært redd hunder, noe jeg er veldig glad for.

Min historie.

Så fort jeg ble sammen med Mike, var vel egentlig da jeg fant ut at det var på tide med en liten firbent venn. Vi var vel ganske raske med og ta den avgjørelsen, uten å tenke på rasevalg eller noe slikt. Noe som jeg idag ser på som veldig dumt. Fordi det er utrolig lurt å sjekke ut raser, lese om dem, lære om dem, og velge en god oppdretter før du velger hund/rase. Dette gjorde vi ganske spontant, og skaffet oss en Japansk Spisshund med navnet Sakira. Hun var en nokså nydelig frøken. Mamma-båndet ble fort knyttet til henne. Sakira var en frøken som var litt sta, men veldig herlig personlighet. Den personligheten vil jeg nok aldri glemme. Ettersom årene gikk ville vi ha en til, det ble mer planlagt. Fra jeg var liten hadde jeg alltid hatt lyst på en Lassie hund som jeg så fint sa. Men ettersom jeg ble større, ønsket jeg ikke ha en stor hund. Jeg har vel alltid vært glad i små hunderaser, som tilsier av hva jeg har per dags dato. Vi valgte og sjekke ut rasen Shetland Sheepdog, som jeg fikk høre var en mini-versjon av Lassie. Og leste mye om rasen, og lærte ganske mye på kort tid. Vi så på en del oppdrettere som drev med denne rasen her i Norge, og fant fort ut hvem valp vi ønsket. Kennelen holdt til i nærheten av Lillehammer, og for oss var ikke det lange veien og kjøre. Vi tok snarest kontakt, for og høre om de hadde igjen den nydelige, lille, vakre tispa i sobel. Den frøkna var ledig, og vi ble utrolig glade! Vi så lenge fram til den dagen vi skulle hente frøkna vår, og jeg husker datoen enda. Det var 3.juli, 2011. Da vi kom frem, for og hente skjønnheten vår, ble vi sittende og skravle med oppdretteren. En utrolig herlig, omtenksom, og snill person. Vi måtte selfølgelig også kose på de andre valpene som var der. Etter noen koselige timer med skravling, og valpe-kos tok vi turen hjemover.

De første nettene med Athena gikk supert, hun lærte seg og tilvenne seg i bur, og vi begynte sosialiseringen ganske kjapt da vi hadde hundekurs en gang i uken. Athena har vel fullført 4 lydighetskurs iløpet av tiden hennes. To grunnleggende kurs, samt to vidregående kurs. Athena lærte utrolig kjapt, og har en ståpå vilje som jeg beundrer! Vi har prøvd oss på endel hundesporter/aktiviteter med henne, og hun trives i veldig mange av dem. Vi prøvde oss på Utstilling med hun som valp, hun fikk gode kritikker og god plassering, men som tiden gikk fant vi ut at Utstilling ikke var noe for henne, hun var og for liten for dette. Men det gjorde ingenting, fordi vi er utrolig stolte uansett av hva hun har oppnådd med denne hundeaktiviteten. Vi visste at Athena var super dyktig på å løpe fort, dette var noe vi måtte utforske videre. Derfor prøvde vi oss på Agility. Vi har ikke debutert enda, fordi vi vil trene og bli litt mer bevisst på hva den sporten innebærer. Men en ting er ihvertfall sikkert - jeg tror ikke vi skal slite med og klare dette sammen. Fordi vi er et herlig team som samarbeider fryktelig godt! Og med hennes ståpå vilje, og god konsentrasjon vil vi klare det veldig godt. Vi hadde allerede prøvd oss på Hverdagslydighet, dette er noe vi enda driver med. Lydighet har vi og prøvd oss på, dette mestrer hun veldig godt. Vi har også vært innom spor. Athena kan lære mye, og hun elsker og jobbe! Nå går Athena mot sitt 3år, og hun begynner og bli stor jente, og voksen dame. Jeg er fryktelig stolt av henne som "hunde-mamma".


Etter en stund som tiden gikk, hadde vi også lyst på en til. Blue merle var fargene vi hadde sett på, også fordi de er helt herlige. Dette planla vi også veldig godt. Vi fant et oppdrett som hadde hatt kull i nærheten av Hemnes. Vi tok kontakt og fikk vite at den valpen vi ønsket var ledig. Med Lykke har vi fått følge henne fra hun var 1 uke gammel, og det er noe jeg setter veldig stor pris på. For jeg følte vi fikk bli kjent med henne helt fra dag 1 omtrent. Frøkna valgte vel egentlig oss som eiere også, da hun som liten var en pøbel og skulle bite i sokkene våres. Hu elsket og sovne på fanget, og kos er noe hun ikke klarte seg uten! Ettersom ukene gikk, og hun ble større gledet vi oss til og få henne med hjem, så vi kunne vise hun til hele verden. Både familie og venner ble fort glad i lille Lykke-trollet vårt. Lykke gikk godt overens med både Sakira og Athena. Lykke har alltid vært en glad hund, som elsker fart og moro. På treningsfronten er hu veldig dyktig på mange sporter. Vi har jo vært innom på Utstilling, der har hun gitt gode plasseringer og kritikker. Veldig stolt over innsatsen hun har gjort. Desverre er hun litt for stor for den type sport, men det gjør ikke oss noe. Det finnes såå mye mer en kan finne på med hunden sin. Vi har vært innom Agility, der er hun rask, men litt "surrete" enda, dette er jo fordi hun fortsatt er litt valp i hodet. Vi ønsker å prøve mer med denne sporten etterhvert. Spor, lydighet og hverdagslydighet tar hun kjapt og fint. Lærer fort, og er sta, så hun gir seg ikke. Lykke har lært utrolig mye på kort tid, allerede nå i November fyller hun hele 2år. Det er rart hvor fort tiden faktisk går. Hun og Athena er blitt mer som søsken enn de er som venner. De leker ofte sammen, og finner på mye sprell. Ja, du leste riktig. De finner på mye sprell. Jeg er utrolig stolt av dem begge to. De er mer enn bare hunder for meg, de er faktisk mitt alt.


Tilslutt hadde vi 3 hunder. Jeg skal ærlig innrømme at jeg og Mike ikke var no særlige modne da vi valgte og skaffe oss første hunden vår, Sakira. Det var et spontant valg, vi var unge, og dumme. Jeg føler meg som verdens værste hunde-eier den dagen idag, når jeg sitter og tenker over det. Men så gjør man dumme valg her i livet, og lærer som regel av dem. Det har absolutt vi gjort. Det var nok ikke tidspunktet for oss og skaffe oss en hund etter bare noen dager. Men igjen så er jeg utrolig glad for at jeg fikk muligheten til og få kjenne Sakira. For hun hadde en utrolig herlig personlighet jeg aldri noensinne har sett i noen andre hunder. Hun var unik, det kan jeg med hånden på hjertet si at hun var. Til tross for dårlig tidspunkt, så ga vi henne masse kjærlighet, og trygghet. Vi ga hun opptil flere og flere hundekurs, for hun slet endel med stress, og klarte ikke tilvenne seg de to nye jentene i familien. Samt at hun aldri var noen flokk-hund. Vi prøvde veldig mye metoder for og få ned stresset, men det tok overhånd. Tilslutt tenkte vi at det beste for Sakira, var og få et nytt, trygt og koselig hjem. Hun fortjener det. Det er desidert det vanskeligste valget jeg NOEN gang har gjort. Fordi, hun var min første hund. Hun fikk meg til og føle meg "hel" som person, hun ga meg selvtilliten jeg aldri hadde klart å fått tidligere. Hun var rett og slett en fryktelig stor del av meg. Og det å faktisk ta valget, var et mareritt. MEN, det beste for henne. Og jeg vil det beste for dyra mine. De skal slippe å lide, eller ha det vondt uansett måte. Tiltross for et veldig vanskelig valg, har Sakira den dag idag et herlig hjem. Med to andre hunder, og noen hester. Hun kan gå fritt og "leve livet" uten stress og andre vanskeligheter. Jeg er fryktelig glad at vi tok det valget vi gjorde, for vi ser at hun har det mye bedre nå. Eierne er veldig snille, de har latt oss få lov og komme å besøke henne ofte. Noe vi setter enormt pris på. Så vi ser at hun er en ny hund, med et nytt og bedre liv. Og dette er noe vi unner henne av hele vårt hjerte. Den dag idag har Sakira fått seg noen nydelige valper som bare er helt herlige, hun er blitt en voksen, moden og nydelig hund som har fått det mye bedre. Det varmer hundemamma-hjertet mitt og se at hun stråler av glede og har det kanonbra der hun er nå. Og jeg er takknemlig for at vi får lov å besøke hun.

Hele meningen med innlegget mitt er vel bare å fortelle min historie, om at man gjør dumme valg her i livet, som kan slå ut på deg senere i livet. Man må ta tøffe valg, og gjøre det som er det beste for hunden din. Selvom jeg har vært dum en gang i tiden, så føler jeg likevel at jeg har lært fryktelig mye. Jeg vet at man må lære og lese mye om eventuelle hunderaser, og ikke minst tenke seg om før man skaffer seg hund. For med hund, kommer det ansvar. Og det ansvaret er STORT. Så, til tross for dumme valg, har jeg lært sinnsykt mye.

Og jeg er takknemlig for at jeg idag har to herlige hunder, som går fantastisk fint sammen. Og likevel er jeg stolt over at Sakira har fått nytt hjem. For i hjertet mitt vil Sakira være, selvom hun ikke er vår lenger.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

  • Andrea Lovise 21, Fet
    Hei! Jeg er en lykkelig jente ved navn Andrea Lovise. Jeg er 21år gammel. Jeg er gift med verdens herligste mann. Sammen har vi to nydelige hunder. Athena på to år, og Lykke på snart to år. Sammen er vi en lykkelig familie på fire.
  • Innhold 2
  • Innhold 3
hits